ingen barndom blir borte

INGEN BARNDOM BLIR BORTE (Fra diktsamlingen "Et øye søker lys").
Du er lenger borte enn jeg kan se
men så nær at jeg kjenner deg
hvis en hånd kunne spire
ville min blomstre
hvis øyne kunne snakke
ville ordene fylle hele dagen
hvis alt som er borte kunne veies
ville kiloene være mer enn alle mil jeg har gått

hvis ord kan si alt
hva er da øynenes uttrykk for?
min takknemlighet er for alt jeg gav
og det jeg fikk uten å spørre om noe
du gråter uten å vite hvor du er
teller uten å finne fingrene
ser uten å skjelne fargene fra virkelighet

du skriver for å slippe å kjenne
visere gjennom smerten
ingen teller tårene
de lever
alt du skjuler ser jeg allikevel

du sår varme gjennom hjerteslagene
jeg trommer varmen tilbake
himmelen er over oss
for hendene rekker ikke så høyt
hver dag er ny for den som lever

svermer av insekter
fyller luften med toner
ut av blomstene
er duften av alt som lever
ut fra vannspeilet speiler livet seg
og ørreten vaker i sin egen verden

i dine øyne ser jeg alt
men jeg ser inn i en annen
og glemmer hvor jeg er

islagte steiner tiner mot varm jord
alt borte er hjemme nå
hvite skyer danner bånd
skarer av engler overalt
bilder som relikvier
salmene binder veggene sammen
verden er nær når alt blir borte

dansende sommerfugler i varmen
så vakkert at ord springer ut av sin ham
steiner faller der veien stanser
varme lepper farget som solnedgang
når alt blomstrer i et liv

hva stiger opp fra jorden?
hva delte frøet i to?

alt jeg har sett er brent fast i minnet
og alt jeg vet
har jeg i meg for alltid
for ingen barndom blir noen gang borte