Nasjonsbygging eller nasjonalisme

I Europa har mange av de politiske bestrebelsene etter den andre
verdenskrigen gått ut på å bekjempe nasjonalismen - i lyset av Europas
konfliktfylte og krigerske historie. Og mange med politisk innflytelse
har trodd at hvis en fikk eksempelvis Frankrike og Tyskland og etter hvert andre land som England til å inngå et forpliktende samarbeid, så ville en tøyle nasjonalismen og dermed fjerne selve opphavet til motsetningene i Europa.

Tanken om bygging av stålunionen og senere av EU var nobel nok
og absolutt gjort i beste mening, men det er slett ikke sikkert at det
hadde vært nødvendig å lave slike overnasjonale i realiteten lite
funksjonelle konstruksjoner for å oppnå et fredlig og samarbeidsvillig
Europa.

Med basis i de dyrekjøpte erfaringene fra første verdenskrig, mellomkrigstiden og den andre verdenskrigen, blant annet erfaringer med noen av de verste styreformene verden har sett - fascisme, nazisme og kommunisme - er de stor sannsynlighet for at de demokratiske kreftene ville blitt toneangivende innenfor rammene av nasjonalstatene, og kanskje i høyere grad med en
løsere samarbeidstilknytning enn
det EU representerer i dag.

Toneangivende politikere som var med å forme det nye Europa
ikke at det er stor forskjell på nasjonsbygging, slik jeg definerer den, og nasjonalisme, der førstnevnte dreier seg om å skape identiteter som legger forholdene til rette for å utvikle demokratier til å fungere på nivå 4 med høy grad av tillit mellom de styrende og de styrte og med
rettigheter og plikter slik disse kommer til uttrykk i velferdsstaten,
mens sistnevnte slett ikke går ut på å videreutvikle et inkluderende demokrati, men, tvert imot, på å dyrke det nasjonale med utgangspunkt
i en autoritær livs- og verdensanskuelse og med utgangspunkt i en aggresiv og konfliktskapende holdning til omgivelsene, holdninger
som har vært velkjent i Europa så lenge vi kjenner historien.