Jon Martin Høie, masterkonsert i bragernes kirke 030422

Jon Martin Høie avslutter denne våren det toårige masterstudiet i solistisk orgelspill ved Norges musikkhøgskole. Temaet for masterarbeidet har vært norsk orgelmusikk i perioden 1900-1950.

Denne konserten er den første av to masterkonserter. Den andre spilles i Oslo domkirke lørdag 28. mai kl. 12.00

Leif Solberg (1914-2016):
Fantasi og fuge over «Se solens skjønne lys og prakt»
Leif Solberg ble født på Toten. Etter studier i Oslo, virket han fra 1938 som organist på Lillehammer hvor han preget musikklivet hele sin levealder. Som komponist var han en naturbegavelse, men komponering måtte i stor grad ofres til fordel for en hektisk hverdag som organist, dirigent og pedagog. Fantasi og fuge over «Se solens skjønne lys og prakt» ble da også til i 1936 – før Leif Solberg begynte sin musikergjerning på Lillehammer. Orgelverket er bredt anlagt. Etter en mild og sart åpning, bearbeides folketonen i ulike stemmeleier og tempi før fantasien slutter like stillferdig som den begynte. I fugen presenteres vi for et tema som behandles etter alle kunstens regler. Underveis gjør koralen sin inntreden, og til slutt forenes folketonen og fugetemaet i en storslått avslutning.

Fartein Valen (1887-1952):
Pastorale, op. 34
Fartein Valen er en av våre store komponister. Sin musikalske skolering fikk han i Oslo og Berlin. Valen forbindes ikke først og fremst med orgelmusikk, men med sine to orgelverk «Preludium og fuge» og «Pastorale» har han levert markante bidrag til den norske orgellitteraturen. Det skyldes særlig det tonale uttrykket. Fartein Valen beveget seg gjennom livet fra det senromantiske tonespråket til et atonalt uttrykk, og Pastoralen for orgel, skrevet i 1939, er et eksempel på denne atonaliteten. Samtidig er det ikke atonal musikk i betydningen tolvtonemusikk. Riktigere er det å si at musikken mangler tonale hvilested.
Inspirasjonen til Pastoralen fant Fartein Valen i maleriet «Hyrdenes tilbedelse» av El Greco. (Se bildet på neste side.) Musikken søker å skildre maleriets «fortettede stemning». Verket er utpreget polyfont og kontrapunktet er av ypperste klasse. For Fartein Valen ble atonaliteten et uttrykksmiddel for å få frem den dybde og følsomhet han ville ha i musikken. Lytteren vil høre hvordan spenningen stiger og avtar gjennom stykket.

Johannes Haarklou (1847-1925):
1. sats «Allegro moderato» fra orgelsymfoni nr. 2 i d-moll, op. 60
Johannes Haarklou var bondesønn fra Haukedalen i Sunnfjord. Etter først å ha utdannet seg som lærer, dro han utenlands i 1873 og studerte ved musikkonservatoriet i Leipzig. Etter hvert fikk han en fremtredende posisjon i norsk musikkliv; som organist, komponist, dirigent og musikkritiker. I en kort periode var han til og med organist i Tangen kirke i Drammen. Senere har han, som flere av Edvard Griegs samtidige, havnet i skyggen av den store komponisten.
Haarklous produksjon for orgel er ikke veldig omfattende, men han var den første i Norge til å skrive en orgelsymfoni. Orgelsymfonien ble en viktig form på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet med de franske komponistene Louis Vierne og Charles-Marie Widor i spissen. I dag er flere av de mest spilte verkene for orgel nettopp orgelsymfonier. Haarklous to orgelsymfonier utkom i henholdsvis 1916 og 1924. Denne andre orgelsymfonien ble tilegnet og uroppført av Arild Sandvold. Selv om orgelsymfonien er en utpreget romantisk form, er denne førstesatsen skrevet etter prinsippene til den wienerklassiske sonatesatsformen.

Conrad Baden (1908-1989):
Passacaglia i c-moll, op. 1
Conrad Baden ble en viktig skikkelse i norsk musikkliv på 1900-tallet. Ikke bare som organist og komponist, men også som lærer og musikkritiker. Mange er de studenter som hadde Baden i «Conrad-punkt» på musikkonservatoriet i Oslo. Å spille Conrad Baden i Drammen har et visst historisk preg over seg. Drammen var hans fødeby. Han hadde organiststilling i både Strømsgodset og Strømsø kirker og det finnes flere bilder av Conrad Baden ved det gamle orgelet i Bragernes kirke. Mange vil forbinde Conrad Baden med den neoklassiske, litt tørre og teoriske stilen. Passacagliaen som spilles i kveld setter komponisten i et annet lys. Med sine 30 variasjoner, er den i form og oppbygning tydelig inspirert av den senromantiske orgelstilen som blant andre Max Reger og Sigfrid Karg-Elert representerte. Skrevet i 1930 peker musikken samtidig en annen vei – mot den tonaliteten som ikke så lett lar seg kategorisere, hvor akkordforbindelsene er friere og hvor trekk som bi-tonalitet og modalitet gjør seg gjeldende. Verket er ikke utgitt og spilles etter manuskriptet.