DRØM OM HAVET

Playing House Listening Sessions Presents

DRØM OM HAVET

Performance at Kunstnernes Hus

Text by Miriam Myrstad
Music by Mor Efrony

DRØM OM HAVET/ Miriam Myrstad

Jeg drømte at jeg var en stim maneter utenfor Shimane. Utenfor Hadera, utenfor Torness. Det samme alle steder, kroppene så tett presset sammen, presset utenfra så stort, det var kanskje ikke meningen, akkurat det med å ikke kunne røre seg, og vi hadde kanskje ønsket, om det hadde vært en tid for ønsker, å ta opp et større areal, ha mer plass hver for oss, men det var sånn det ble, med tidevann og strømninger mot de tunge portene, gitteret som kutter membranen.
De kom fra avisene for å intervjue oss men ingen hadde noe godt svar. Aksjonen, om det kan kalles en aksjon, hadde ikke begynt som en formulert tanke hos noen av oss. Vi hadde ikke noe program. Vi hadde ingen forhandlingspunkter. Ingen av oss hadde det vi ville beskrive som en aktivistisk natur. Vi hadde kommet, vi hadde samlet oss men det føltes mer som om vi var blitt samlet, det var i hvert fall det vi sa og det vi svarte, en panteistisk ansvarsfraskrivelse blåste gjennom svarene våre, strømmen, strømmen, strømmene.
«Jeg har ingen makt,» sa vi, «jeg bare kom hit,» har ingen vilje.
Og noen tenkte; men kanskje noe annet, men de sa ingenting. Kanskje det finnes noe annet her. De sa ingenting når de løftet kroppene våre opp av vannet, når de fylte store kar med kroppene våre for å igjen kunne sette i gang nedkjølingssystemet som sørger for at atomreaktorene ikke overopphetes og at strømmen igjen kan produseres og selges og kjøpes og distribueres og spekuleres i, de sa ingenting og rapporteringen nøyde seg med å beskrive hvordan det enkelte steder var mer manetmasse enn vann pr kubikkmeter, beskrev dykkerens syn av ansamlingen som en gigantisk linse mot sollyset.
Og da notisene dukket opp i helgeavisene var det noen som lurte, noen som lo og noen som ropte i sinne over at dette ble behandlet som kuriosa og ikke som et symptom, et omen – men jeg vet ikke hvor effektivt det ville være å tildele oss martyrdom, vi var uansett borte, selv de lureste av oss blir ikke eldre enn året.